Lars Sponheims blogg

Venstre startet valgkampen i dag. Hovedsakene våre er ikke de enkleste, men de viktigste for landet:
•    Vi må starte veien mot lavutslippsamfunnet, og tempoet må være mye høyere enn nå.
•    Vi må satse mye sterkere på kunnskapssamfunnet: Bedre skole, høyere utdanning og forskning. Det skaper igjen grunnlaget for de nye bedriftene.
•    En velferdsreform som fører mer makt og penger dit folk bor: I kommunene, som derfor må bli større.

I tillegg har Venstre viktige ærender i kamp for liberale verdier i det flerkulturelle samfunnet, i kampen mot ensretting og intoleranse, for maktspredning og maktbalanse, og i kampen for den enkeltes frihet og personvern.
Venstres ambisjon er å være et så sterkt liberalt sentrum i norsk politikk at det verken blir rød eller blå dominans i det nye Stortinget. Makten bør ha et balansepunkt i sentrum og vi mener et regjeringssamarbeid mellom sentrumspartier og Høyre er best for landet. Fløypartier bør ikke sitte i regjering.

Det er ikke mer sosialisme eller mer høyrepopulisme landet trenger. Vi trenger mer grønn og liberal politikk.

Sjekk vår nye valgkamportal og vår vanlige hjemmeside, begge finner du på www.venstre.no. Der kan finne informasjon om enkeltsaker, og du også diskutere eller stille spørsmål. Venstre er klar!

Lars Sponheim
Leder i Venstre

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Eldreomsorg blir – naturlig nok – valgkamptema nok en gang. Ap og Frp har oppnevnt Gro og Carl I.  til eldregeneraler for å vinne velgere, men har verken ny eller god politikk. I går forsøkte statsministeren å selge forslag fra Venstres og Kr.F som sine egne.

Uten en større reform – Venstres velferdsreform – for helse- og kommune-Norge, vil debatten bli den samme gamle også om fire år: Krangel om hvem som har gjort for lite, krangel om hvem som vil bevilge enda mer penger, krangel om lovfestede rettigheter og overkjøring av det lokale ansvaret. Ingenting løser de store utfordringene, og vi har hørt det så mange ganger før. Men mediene lar gjerne eldrekjendisene fra Ap og Frp dominere debatten, til tross for at de beste løsningene – her som på andre områder – ligger i det politiske sentrum.

Det er fordi vi ikke har ideologiske eller interessemessige oppheng, fordi vi opererer innenfor virkelighetens verden økonomisk, og fordi vi er villig til å tenke nytt. Uten større og sterkere kommuner, vil både sykehus, psykiatri, rusomsorg, rehabilitering og eldreomsorg fortsatt bli kasteballer i et økende gap mellom løfter og virkelighet. Ap og regjeringen kjører i vante baner, Frp tror en eldrestatsråd og statlig garanterte rettigheter vil løse problemene. Det vil de ikke, bare skape nye kostnadssluk, nytt byråkrati og flere rettssaker.

Det politiske ansvaret må ligge der tjenestene utføres: I kommunene. Men dagens kommuner klarer ikke – verken faglig eller økonomisk – å ta dette ansvaret, spesielt ikke når antall eldre øker dramatisk om få år. Derfor må vi få en ”samhandlingsreform” som ikke bare sier A, som regjeringen, men som også tør gjøre noe med kommunestrukturen. Å la det være, er å stikke hodet i sanden, og få nye ørkesløse valgkamprepriser.

Les mer om Venstres eldre- og seniorpolitikk her:
Les mer om Venstres velferdsreform her:

Lars Sponheim

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Venstre er for sterke fagforeninger. De har spilt en viktig historisk rolle for utviklingen av våre velferdssamfunn, og gjør det fortsatt. Hovedoppgaven er å ivareta ansattes interesser i arbeidslivet, og det gjør de på en utmerket måte, i samspill med – noen ganger i kamp mot – eierne.

Faren oppstår når rollene blandes, og fagforbund i tillegg oppnår politisk makt i fora der det er fellesskapets og borgernes interesser som skal gjelde. Folkevalgte organer skal ta vare på ALLE borgere, og HELE fellesskapet. Derfor er det så galt når partier med makt binder seg til særinteresser – som får forrang framfor andre. Derfor reagerer Venstre så sterkt på samrøret mellom LO og Arbeiderpartiet, der saker i demokratiet kan avgjøres på forhånd i lukede rom. Tidligere kunne vi høre også SV-ere gi utrykk for prinsipielle betenkeligheter med dette. Nå som også SV får penger fra LO-forbund, er dette forstummet. Så mye for deres demokratiske prinsipper.

Fra LO tutes vi ørene fulle av de borgerlige partienes ”rasering” av arbeidsmiljøloven ved å åpne noe mer for midlertidig ansettelser. I realiteten er dette et forsøk på å gjøre det lettere å komme inn på arbeidsmarkedet for dem som er utenfor, og som arbeidsgivere ikke uten videre tars sjansen på å gi fast ansettelse før de er prøvd en tid. Fra LOs side er det et forsvar for dem som allerede er innenfor. Solidariteten gjelder egne medlemmer, ikke de som har for høy terskel til sin første jobb. Greit nok, siden det er medlemmenes interesser de skal ivareta. Men ikke greit nok for samfunnet og for de arbeidsledige at de får bestemme det slik, ved hjelp av sine sponsede partier.

Maktbalanse er et sentralt liberalt begrep, som sosialister ikke forstår. For dem er det greit at fagbevegelse, parti og stat blandes i en røre, og fremmer bestemte organiserte interessers sak. For liberale skal folkevalgte organer være uavhengig av bestemte særinteresser og ha ALLE borgeres - det virkelige fellesskapets – tarv for øye. Ikke minst dem som IKKE har sterke organisasjoner til å tale sin sak.

Lars Sponheim

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Venstre har aldri anerkjent en todeling av politikken. Fra starten av partipolitikken i Norge (1884) var det to partier – Venstre (de liberale og radikale) og Høire (de konservative, embetsmannspartiet). I mange tiår dominerte disse to, med diverse utbrytergrupper. Med Arbeiderpartiets framvekst som et sosialistisk parti ble det tre ideologiske hovedretninger. De liberale (Venstre) ble liggende i sentrum på høyre – venstreskalaen – mellom sosialistene og de konservative.

Venstre anerkjenner heller ikke den sosialistiske forståelsen av begrepet ”borgerlig” – som et klassebegrep. (Borgere mot arbeiderklassen). For oss er alle borgere i demokratiet – med de samme plikter og rettigheter. Vi tar utgangspunkt i enkeltmennesket – borgeren – ikke i klassen eller systemet.

Borgerlige partier har siden 1963 dannet felles regjeringer som alternativ til Arbeiderpartiet. De har like mye som Ap bidratt til å utvikle det norske velferdssamfunnet. Den norske modellen er felleseie, ikke en sosialdemokratisk oppfinnelse. Uten liberale reformer hadde den sett vesentlig annerledes ut, og vært mye dårligere.

Kjennetegn på en borgerlig-liberal politikk er langsiktighet og moderasjon i den økonomiske politikken. Opptatthet av næringspolitikk og verdiskaping. Grenser for statlig makt, vern om enkeltmennesket, familien og lokaldemokratiet. Langsiktighet i forvaltningen av miljø og naturressurser – hensyn til dem som kommer etter oss. Respekt for individet, og dermed et bolverk mot alle former for kollektivistisk tenkning – der enkeltmennesker gjøres til redskap for staten. Klar grensegang mot generalisering av mennesker av samme grunn. Alle er individer, med sine ulikheter, uansett gruppetilhørighet.

Kåre Willoch har gjennom årene skrevet mange artikler om hvorfor Fremskrittspartiet ikke passer inn i denne definisjonen. De appellerer til kortsiktighet – tidvis åpenbare fordommer – i sterk kontrast til de borgerlige dyder om toleranse og ansvarlighet i det lange løp. Venstre deler Willochs syn, og det vet vi at mange høyrefolk også gjør. Bare synd at Høyre som parti nå har brutt med Willochs analyse – av taktiske hensyn. Dermed svekkes også kampen for viktige borgerlige verdier.

Venstre ber velgerne støtte en anstendig borgerlig regjering som alternativ til dagens rød-grønne (snarere rød-grå) regjering. Jo større Frp blir, jo vanskeligere blir det å få til et alternativ, og jo sikrere er Stoltenberg på å bli sittende. Fløypartier har en viktig rolle som korrektiv, men bør ikke sitte i regjering.

Lars Sponheim

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Klimakrisen er vår tids største utfordring, og Venstre har som sak én for neste periode å føre Norge på veien mot lavutslippssamfunnet. Programmet vårt er spekket med konkret politikk for dette, innenfor energiområdet, for jernbanen og annen kollektivtrafikk, utslipsfrie biler, vern av sårbare områder ogsåvidere.

Det er dessverre fare for at klimakrisen og behovet for en grønnere økonomi drukner i store ord fra partier som ikke er troverdige når det kommer til stykket. Det har ikke manglet fra den sittene regjeringen – i sterk kontrast til resultatene.

Gasskraftsaken er en stor skandale. Kårstø – som skulle renses fra dag én, skal nå ikke renses i det hele tatt. Stoltenbergs store ”månelanding” på Mongstad er helt i det blå. SVs Bård Vegar Solhjell fikk seg nylig til å si at ”Norge er på vei fra miljødverg til miljøkjempe” (Dagsavisen 8/6), omtrent samtidig som hans partifelle og miljøvernminister Erik Solheim i Stortinget måtte innrømme at regjeringen har fått lite til når det gjelder alternativ energi.

Vi ville ha vært i en helt annen situasjon i dag om de grønne sertifikatene – som det var lagt til rette for ved regjeringsskiftet i 2005, var blitt gjennomført. Det var opposisjonen av H, Kr.F og V som måtte tvinge gjennom en bedre klimapolitikk. SV har støttet utbygging av Goliat, oljeboring ved Jan Mayen, seismikkskyting ved Lofoten og Vesterålen, sagt nei til vern av Øystesevassdraget – som til og med NVE ville verne!

Dere som ønsker å gripe mulighetene til en grønnere utvikling, må stemme Venstre ved valget til høsten. Vi vil bruke teknologien, markedet og politikken til å skape det moderne miljøsamfunnet, som tar vare på både vekst og velstand. Bedrifter og samfunn som ikke omstiller seg i tide, blir tapere i framtiden.

Lars Sponheim

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Bloggstafett for personvern – mot datalagringsdirektivet

Personvern er en grunnleggende verdi i et demokrati. Personvernet innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Etter EMK artikkel 8 er personvern ansett som en menneskerettighet.

Med en mulig norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenket på det groveste.

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15.mars 2006, men fremdeles har den norske regjeringen ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøre til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Denne har aldri før blitt brukt, men så har man heller aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.

Vi krever at samtlige politiske partier – og ikke minst regjeringen – sier ifra nå før valget om de vil gjøre datalagringsdirektivet til norsk lov eller ikke. Å ikke ta stilling, slik som de fleste politiske partiene på Stortinget (med unntak av Venstre og SV) har gjort i over tre år, er det samme som stilltiende aksept.

Regjeringen må ta stilling nå – si nei til datalagringsdirektivet!

Du kan bli med på kampanjen ved å bruke denne teksten eller en variant av den på egen nettside. Du kan også støtte saken ved å spre budskapet på twitter, identi.ca, facebook, origo eller andre nettsteder du anser som relevante. Du kan også snakke med folk du møter på jobben, hjemme, på kafé og i ferien. Du bør også signere oppropet mot EUs datalagringsdirektiv, melde deg inn i facebookgruppa mot direktivet og støtte liberalerens epostkampanje. Dersom du vil lære mer kan du starte med å lese artikkelen Alle nordmenn skal overvåkes. For mer detaljert informasjon se EMK artikkel 8 og informasjon om reservasjonsretten i EØS.

“Regjeringen må ta stilling nå – si nei til datalagringsdirektivet!” er publisert med lisensen Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Norway License. I korthet betyr det at du fritt kan bruke denne teksten (til og med gjøre endringer) på egne sider, så lenge du bruker samme lisens og lenker tilbake hit. Denne teksten er hentet fra http://carlchristian.net.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Et viktig skille mellom borgerlig og sosialistisk politikk er forholdet til næringslivet. Den sittende regjeringen er ikke glad i bedrifter og private eiere, men ser på dem med mistenksomhet: ”Har dere betalt nok skatt i dag?”  Tenk om de tusenvis av småbedriftseierne i landet fikk følelsen av en takk for at de gir arbeid og inntekt til et tjuetalls mennesker, ofte med svært lange arbeidsdager og moderate overskudd?

For Venstre er friheten til å bli sin egen sjef, skape og utvikle sitt eget – en verdi i seg selv. Men det er også helt avgjørende for velferd og velstand i hele samfunnet. Uten en slik frihet innenfor rammene av en regulert og fungerende markedsøkonomi, vil samfunnet stagnere, slik vi har sett i alle forsøk på sosialisme. Nyskaping, kreativitet, teknologiske nyvinninger – ikke minst i miljøets tjeneste – er avhengig av ikke-sosialistisk politikk som støtter og anerkjenner gründere og private eiere.

Partier som ser enhver skattelette til bedriftene som et ”håndslag til de rikeste” og som bruker ”marked” som skjellsord i enhver sammenheng, mangler elementær forståelse for det som skaper velferd og framgang. Uten norske private eiere som vil satse sine egne penger på nye arbeidsplasser i Norge, vil samfunnet forvitre over tid. Det forstår også mange i offentlig sektor. Norge trenger også en regjering som forstår det.

Lars Sponheim

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Gjennom snart fire år har vi hørt regjeringen skryte av hvor mye mer penger enn den forrige den har bevilget til ulike formål. Vi skal nok få høre det gjennom valgkampen også.

Men det enkleste en regjering kan gjøre, er jo å øke offentlige utgifter i takt med inntektene. Det er ingen politisk prestasjon. Og inntektene har vært eventyrlige de siste fire årene. Hovedsakelig på grunn av tidenes internasjonale høykonjunktur fram til finanskrisen, men også fordi næringslivet i forrige periode fikk et skatteregime det kunne leve mye bedre med.

100 mrd mer i reelle kroner har regjeringen hatt å rutte med enn den forrige. Sammenligninger mellom partiene må gjøres mot alternative budsjetter i samme år, med de samme forutsetninger.

Da Samarbeidsregjeringen av Høyre, Kr. F og Venstre tiltrådte høsten 2001, var ”norsk økonomi i ulage”, slik sentralbanksjef Gjedrem sa det. Stoltenbergs første regjering gikk av under stigende arbeidsledighet og stigende rente. Det måtte ryddes opp, blant annet med en stram finanspolitikk. Fire år etter kunne den nye rødgrønne regjeringens støtteorgan Dagsavisen konstatere på lederplass at den gikk til økonomisk sett ”dekket bord”.

Den sittende regjeringen har altså hatt tidenes mulighet til å gjøre Norge bedre rustet for framtiden, men den har forsømt denne viktigste oppgaven en regjering har. På energiområdet, på skole og forskningsområdet og på velferdsområdet har de siste fire årene vært de forsømte muligheters år. Ingen regjering får trolig en slik handlefrihet igjen.

Nå har vi ikke mer tid å miste for et moderne Norge som kan ta de avgjørende skrittene over i lavutslippssamfunnet, i kunnskapssamfunnet og til en mer bærekraftig velferd. Vi må ha en regjering som vil mer enn å administrere.

Lars Sponheim

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

“Hvis vi vil vite hvordan demokratiet fungerer, må vi fra tid til annen kikke de hemmelige tjenester i kortene”. Det sa høyesterettsdommer Ketil Lund i Redaksjon 1 nylig, der jeg også fikk anledning til å diskutere overvåkning i Norge. Det skjedde i lys av saken om Forsvarets sikkerhetstjeneste.

Lund ledet den såkalte “Lundkommisjonen” fra 1994 til 1996. Den tok et grundig oppgjør mot ulovligheter i de hemmelige tjenestene, og avslørte hvordan sentrale folk i Arbeiderpartiet, LO og de hemmelige tjenestene opererte på utsiden av demokratiet vårt.

Når Stortinget samles til høsten, vil Venstre foreslå at vi på nytt oppnevner en kommisjon som kan granske de hemmelige tjenestene. Bakgrunnen er ikke så dramatisk som sist, men det har skjedd så mye på den teknologiske siden, som gjør det aktuelt å “kikke de hemmelige tjenester i kortene” påny. Vi kan gjerne gjøre det før vi ser de helt store skandalene igjen.

Mulighetene er nå større enn noen gang for både privat og offentlig overvåking. Det er viktig å få lagt kunnskapen på bordet, og gjerne forebygge at metodene misbrukes på nytt. At Forsvarets sikkerhetstjeneste kan overvåke den sivile, demokratiske makten, er i seg selv et varsel, uansett hva som kommer ut av den konkrete saken.

Lars Sponheim

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Alle partiene har oppsummert stortingsperioden denne uka. På mange måter er perioden de forsømte muligheters år. Nå trengs sterkere politisk vilje til å gjøre Norge mer robust i møte med sterkere krav. Vår velferd og velstand er ikke noe vi kan ta for gitt.

Venstre har gjennom den siste stortingsperioden prioritert bedre miljø, bedre kunnskap, det nye næringslivet, og fokusert velferdspolitikk for dem som trenger det mest. Vårt politiske regnskap for perioden 2005-2009, som ble lagt fram i går, viser at vi har vært best på disse områdene, innenfor de samme økonomiske rammene som regjeringen har disponert. Men dessverre nedstemt av flertallspartiene.

Den rød-grønne regjeringen har administrert Norge, og har klart å holde seg flytende takket være eventyrlige offentlige inntekter. Men den har ikke hatt noe samlende prosjekt, preget som den er av store indre motsetninger. Heller ikke for de neste fire årene har Stoltenberg noe stort prosjekt. Valgkampen skal bli en retorisk reprise, og et forsøk på en fordummende rød-blå debatt mellom Jens og Jensen. ”Skattelette eller fellesskap”.

Regjeringen har forsømt å føre Norge framover med ny fornybar energi. Den har sviktet i kunnskapspolitikken – fra skolen, via høyskoler til forskningen. Den har levert en ”samhandlingsreform” som er riktig tenkt, men som svikter fundamentalt i konklusjonene. I verdidebattene, personvernspørsmål og i rollefordeling mellom staten og det sivile samfunnet svikter regjeringen også, fordi den mangler de liberale refleksene.

Det er fare for at valgkampen blir en kjekling mellom Jens og Jensen. Venstre vil ha fokus på de store, nødvendige reformene: Veien til lavutslippssamfunnet, veien til det nye kunnskapssamfunnet og de nye bedriftene, en velferdsreform som kan gjøre helse og omsorg bedre. Bare med et sterkt Venstre i sentrum av politikken kan det bli satt nok trykk på disse sakene i årene framover.

Lars Sponheim

Tips oss hvis dette innlegget er upassende